Å FINNE PIPPIEN I SEG

De fleste kjenner til Pippi. Kanskje ikke et super kjennskap, men i vert fall slik litt. I 1986 fikk jeg spille Pippi. Det var skoleklassen min som hadde et stykke der det var smeltet sammen flere figurer som Pippi, Mummitrollet, de tre røverne i Kardemommeby og andre kjente figurer i fra barnelitteraturen. Jeg var nesten ferdig utdannet førskolelærer (som det het på den tiden) og vi spilte stykket for barneskoleelever i nærmiljøet.

Foto fra albumet mitt – fotograf: ukjent

Pippi er så mye.
Hun er tøff og sterk. Hun er seg selv. Hun øver seg på disiplin. Hun er i opposisjon til autoriteter. Hun er ensom. Hun er melankolsk.
Pippi hadde ikke mange som kunne matche henne. Hun hadde ikke foreldre som var tilstede, hun hadde ikke noen som rettledet henne på det nivået som hun var på. Hun måtte finne sin egen vei.
Hvordan er det med deg?

Hvilke forbilder og rollemodeller har du?
Hvilke forbilder og rollemodeller er tilgjengelig?
Hvem er det som støtter, veileder og heier på deg?
Og ikke minst – hvor mye støtter, veileder og heier du på deg selv?

En ting Pippi var flink til var å gripe til handling.
Skulle det vaskes ned så var det ikke noe å tenke på – bare å sette i gang. Skulle det bakes, så skulle det bakes. Var det tid for eventyr – ja, så var det bare å ta fatt på den oppdagelsesreisen som det innebar. Det fine var også at hun gjorde det til noe morsomt og magisk.

I min verden er det så mange som vil yte hjelp. Det er så mange kurs man kan gå på, det er mange veiledere/ coacher/ terapeuter og guruer man kan følge. Du kan lett førtidspensjonere deg i en alder av 40 og ha fulltids geskjeft med å gå på online kurs for hva det skal være. Litt tricky økonomisk, men ellers fullt mulig. Min postkasse og sosiale media flømmer over av tilbud. Ja, helt sikkert fordi jeg ett sekund eller to, har vist interesse. For det er jo så mye interessant der ute og internett gir meg det internett tror jeg har bruk for.

Så er det store spørsmålet – hvem er jeg? Hva har jeg bruk for slik jeg kan komme på plass i meg selv?
Hva er det som skal til for at jeg skal finne min indre Pippi? Den som er ærlig, autentisk og tro mot seg selv. Den som elsker seg selv og er trygg i det man mener og tror på.

Den veien er det bare jeg selv som kjenner.
Jeg kan ikke bare tenke på det.
Jeg må gjøre noe med det!
Jeg må gjøre det!

Bilde fra mitt album – fotograf: ukjent

I OBSERVED

I observed the World
Through a child’s eyes
My voice was quiet
My inside was upset
I questioned the intent
Of what the world put in the subtext
Wondered – did I want to attend?

I observed the world
Through the eyes of a teen
Sometimes I raised my voice
But mostly I did not want to be seen
Confusion and pressure
I did not like what society brought
Just a simple soul
I stumbled with my thoughts

I observed the world
Through the eyes of a young mother
My soul was bleeding – my heart cried
I recognized how we treated each other
My voice started to roar
My will shaped a sword
I wanted to be a part of 
A beautiful and heart based new world

Now I observe the world
Through the eyes of a grown-up child
I do love the joy and laughter
That comes from inside
I don’t like the way we have chosen to live
I don’t understand
That with open eyes
We fight and we kill

I observe the world
And the child within me cries
To love one another
That’s the optimal life
How could it be
That we never can see
What’s good for you
Is also good for me

I observe the world
And my heart speak so loud
It’s not about being rich, mighty and proud
It’s not about you and neither me
It’s all about us
The whole World
THE WE!

TANKELESNINGENS KUNST

Jeg går ut fra at du er en av disse som vet hva andre tenker. Du vet når kjæresten din er trist og lei. Du vet hva som skal til for at de du er glad skal trivest og ha det godt. Du vet hva kjæresten din ønsker seg. Du vet det fordi alle er vi jo som deg og du vet hva hva som skal til?

Nå er det Valentines dag og det er kjærlighetsdagen over alle dager. Romantikken blomstrer og forventingene øker i takt med alle de vibber som salgsplakater sender ut. Markedskreftene gir beskjed om det vi ikke visste at vi ønsket oss. Noen av oss visste ikke at vi ønsket oss en Valentinsdag i det hele tatt.
De som drømmer får nå mulighet til å drømme enda mer. De som ønsker seg noe får enda større sjanse til å bli skuffet over kjærestens manglende evne til å lese tanker.
Den som ikke har en partner blir om og om igjen minnet på at de er single.

Det morsomme er at vi er så innmari forskjellige. Noen ønsker at dagen skal markeres, andre ønsker det i vert fall ikke. Noen vil ha blomster, andre vil ha undertøy. Noen vil ut å spise på råflott restaurant og andre vil på fjelltur. Noen vil ha sosialt samvær og andre vil ha alenetid. Noen vil bli sett rett inn i øyene, mens andre bare vil sitte i sofaen i noen sin armkrok. De fleste har nok med å få logistikken til å gå opp med å hente, bringe og følge opp de unge og håpefulle, eller de gamle og skrøpelige.

Med utgangspunkt i Enneagrammet (de 9 personlighetstypene) har Elizabeth Wagele laget denne plakaten. Den beskriver de 9 personlighetstypene og hva hver av dem kan komme til ønske seg ut av Valentins dagen.  

Om du er en av de som tror du kan tankelese hva din kjære ønsker seg, så vil du kanskje gå på en smell og bomme fullstendig. Har du vært oppmerksom gjennom året, så kan du ha plukket opp noen signal på hva forventingene går ut på.
Litt morsomt med kjæresten som noterte seg i august at favoritten var rosa roser. I februar var det hvite liljer som var ønsket – det gikk vedkommende hus forbi. Kjæresten ble selvsagt skuffet.

Jeg møter de som sier det ikke har noen verdi dersom de først må fortelle hvordan de vil ha det eller de må fortelle hvilken gave de ønsker seg. Ja, men hvordan skal vi klare å finne det ut da – hva som er det rette?
Jeg synes vi snakker for lite sammen. Det vil si; vi snakker for lite om hva som har verdi for oss og hva som er måten en føler meg sett og forstått på. Det betyr vi må avklarer forventninger som vi har i forholdet eller relasjonene. Det gjelder like mye forholdet foreldre – barn som det gjelder parforholdet. Det gjelder også i arbeidsforhold og venneforhold.
For vi er ikke tankelesere. I vert fall ikke de fleste av oss.

Så er det dette deilige punktet at avklaring skal skje på solskinnsdager og ikke i storm og uvær. Det vil si at jeg ikke forteller hva jeg forventet meg når jeg er mitt i et sinneutbrudd eller når jeg er superskuffet, trist og lei.
«Du kan umulig bry deg så nevneverdig. Du svinger innom bensinstasjonen og plukker opp en bukett, og tror at da er alt bra!» Noen som kjenner igjen det?
Eller: «Et gavekort på SPA? Eh … det er jo ikke noe jeg noen gang har ønsker meg. Kjenner du meg eller…?» 🤣
Samhandling/ avklaring skal skje på solskinnsdager. Her gjelder samme regelen som i oppdragelse. Når vi er i balanse og har det godt, da kan vi snakke sammen som likesinnede, forstå hverandre sitt språk og hva som er viktig for den andre.

Uansett Valentines dag eller ikke. Her er noen gode tips for å få en god dag:
☘️ Sette pris på seg selv
☘️ Lik det du gjør og gjør det du liker
☘️ Lag deg drømmer og sett deg mål for hvor du vil
☘️ Finn ut hvordan du kan gjøre andre glad. Ingen er tankeleser – snakk sammen – avklar forventinger.

LAG DEG EN GOD DAG – samme om det er tirsdag, onsdag, Valentinsdag eller Nyttårsaften 🩷

ikke kategorisert

Dagens skriverier

Jeg har laget meg en regel: jeg skal skrive litt hver dag.
Noen ganger er det enkelt, noen gange er det vanskelig. Noen ganger kommer det på nynorsk, noen ganger på bokmål og andre ganger på engelsk. Inn i mellom kommer det på alle tre målformene – det er litt crazy å lese!
Etter hvert som årene har gått har jeg oppdaget at å skrive er en fin måte å bearbeide ting på. Det er også en fin måte å lære ting på – for plutselig har jeg et ord som jeg må utforske litt nærmere, og da blir det fort en A4 side.
Jeg anbefaler selvsagt alle å prøve dette ut. Skriv litt hver dag, gjerne på gamlemåten med penn/ blyant og papir. Det er dessuten godt for kreativiteten og hjernetrim i tillegg.

DAGENS SKRIVERIER:
I det siste har jeg kjent på maktesløsheten som kommer når jeg ser på nyheter og store overskrifter. Hva kan lille meg gjøre? Så ser jeg meg rundt på mennesker jeg møter og kjenner. De er jo viktige selv om de ikke er fredsforhandler, selv om de ikke har lederjobber, selv om de ikke er politikere osv. De påvirker meg, de løfter meg – ofte uten at de selv vet det.
Så dagens skriverier ble som følgende:

Like a bridge between to hearts
Like a peace offer between you and me
Like the breeze over still water
Like the storm over troubled sea

Like a rainbow after midnight
Like a star in the brightest day
Like the norther light in the midle of the summer
Like the highest wave in the calmest bay

I be the bridge that you never knew of
I be the peace offer you never thought you could need
I be the safe haven in the calm days
The comfort zone you never leave

You thought my path was easy
You thought my vision was naive
But the day I’m not here
You will know what you once received

Flytting og oppgradering

Dette er ikke et interiør innlegg 🤣

Har du noen gang flyttet? Bært kasser til den store gullmedalje. Noen lette og altfor mange tunge og uhåndterlige. Vandret frem og tilbake i timesvis. Fra bod til bod, fra gammelt kjøkken til nytt kjøkken. Hva skal hvor? Nei, den skulle ikke på stuen – den skulle i boden.
Opp og ned. Frem og tilbake. Ja, tilslutt føles det som om hendene subber i gulvet. De er i vert fall 20 cm lengre enn de var dagen før. Det føles i vert fall slik – når du ser deg i speilet, så er du helt forundret over at de har samme lengd som de alltid har hatt 🤪

Har du noen gang truffet det mennesket som kan så uhorvelig mye mer enn deg? Kanskje innen ditt fagfelt eller kanskje innen et annet fagfelt. Du prøver hardt å følge med i samtalen. Prøver å forstå. Prøver å gi de riktige kommentarene. Prøver å lære. Det kjennes ut som om hodet skal sprenges. Det føles rett og slett som om hjernen utvider seg og du blir både trett og sliten. Du blir helt forundret når du ser deg i speilet og hodet ser helt vanlig ut. Øynene er ikke dratt og fjeset er helt som normalt.

Eller når maskinen eller telefonen skal oppgraderes og programmene får plutselig nye funksjoner slik du ikke finner frem, akkurat når du har dårlig tid og alt skulle gå på skinner? Der er ommøblering, tilleggsfunksjoner og alt SKAL være bedre, men du har ikke tid til å sette deg inn i det.

Husket du hvordan det var å være tenåring? Noen kroppsdeler vokste fortere enn andre. Det var umulig å koordinere motorikken. Alt føltes rart og i ubalanse. For ikke å snakke om alle følelsene, misforståelsene og hvor stor verden plutselig ble… Det du såg når du gikk forbi speilbildet ditt var bare en helt vanlig tenåring.

Tenk om vår indre verden vistes på utsiden? Hadde vi da hatt mer medfølelse med den vi møtte? Hadde vi da vært mer rause for oppfarenhet, sinne og irritasjon som noen viser når vi møter de? Hadde vi i større grad forstått den apati og oppgitthet som omgir enkelte?

Møter vi alle på samme måte eller tar vi oss tid til å kjenne på temperaturen – TUNE oss inn? Det er så lett å glemme hva andre bærer på. Det vises jo ikke på utsiden 🩵💚
La oss være rause, observante og imøtekommende – vi vet ikke hva som skjer på innsiden.

OPPTATT MED IRL OPPLEVELSER

Tidligere så fikk vi pausebilder på NRK når noe gikk galt med sendingen. Vi hadde også pausefisker som var film fra et akvarium mellom sendingene. Det var den gang, da det var bare en tv kanal og vi ikke hadde hørt noe om streaming eller SOME. Nå har vi mulighet til å konsumere hele tiden. Telefonen er vår beste venn som vi bruker når vi venter, kjeder oss, er usikre, vil ha bekreftelse, få underholdning, kommunisere og lære. Telefonen er den som følger oss, dag og natt – sommer og vinter.

Ja, jeg tar pauser.
Det hører jeg mange sider.
Ja, jeg hviler.
Jeg passer på å lade batteriene.

Ja, men passer du på å lade dine egne batterier uten å sjekke telefonen. Klarer du å sitte over lengre tid uten å se på tv eller lytte på musikk? Uten å være innom SOME?

Julia Cameron hevder at kreativteten blomstrer dersom vi logger oss av. Hun snakker om Media Deprevation. Hun utfordrer alle sine studenter til å være borte fra all form for media i en uke.

Jeg har selv prøvd det. Det var før facebook og likes. Jeg var borte i 20 dager og las ingen aviser og såg ikke noe på fjernsyn. Hørte heller ikke på radio. Jeg bare sjekket e-post inn i mellom (ikke hver dag). Ja, det gjordet definitivt noe med meg. Dette noe var utrolig positivt for kreativiteten min. Jeg fikk også skjerpet fokus og sanser.

Denne erfaringen har jeg tatt med meg inn i det nye samfunnet med SOME og telefon lett tilgjengelig. Mine «in real life» opplevelser er gull verdt. Jeg trenger de uten forstyrrelser. Jeg trenger å være tilstede. Jeg trenger å bruke alle sansene. Jeg trenger å forstå hva som skjer i meg og rundt meg. Jeg trenger at kreativiteten min skal ha gode vekstforhold. Jeg trenger å høre den indre stemmen min. Den skal ikke stilnes av all støyen utenfra.

Derfor har jeg laget meg regler. Varsler er skrudd av. Telefonen blir derimot brukt som alarm dersom jeg har avtaler. Så slipper jeg å gløtte bort på klokken for å følge med, men kan hengi meg til det jeg står i. Jeg har faste tider til scrolling – det er faktisk ok å sette på alarmen der også, så det blir begrenset scrolletid.

Så synes du jeg poster lite på SOME – så er dette en av grunnene. Jeg er for opptatt i mitt arbeid (mine kunder får full fokus), min musikk, mine skriverier og min opplevelser.

Har du noen gode tips om hvordan leve godt med sosiale medier og samtidig ta vare på gode «in real life» opplevelser og et skjerpet fokus, så er jeg glad om du deler de?

Nyt dagen, livet og dine gode opplevelser.

Har ingen av dere født før?

• Foto: Aida foto

I går ropte jeg det ut med kraftig utestemme: Har ingen av dere født før?
Jeg ble flau i det jeg hørte ordene fosse ut av meg.
Slik er jeg!
Ordene bare triller ut – uten at jeg tenker meg om.
Hva var saken?
Tro det eller ei – vi var på korøving! Det var sopranene som fikk gjennomgå denne gangen.

Å synge er ikke alltid for pyser. Særlig ikke når det er tøffe – råe – sanger som skal synges; med trøkk, volum og mye metall i stemmen. Det er ikke akkurat norsk gospel sound vi skal ha på neste konsert. Så da må vi ta i bruk alt som finnes av råskap og muskelbruk.

Finn fram sinne – vær sinte!
Det var neste frase som datt ut.
Jada….

Å synge handler om å kontrollere pusten. Når det kommer til sangstil (modes), så handler det mye om å finne rett muskel- og energibruk. Finne frem urkraften i seg. Våge å lage lyd. Våge å høres. Våge å synes.
… og dette er bare en liten bit av det å synge … for et eventyr og fascinerende området synging er.

Finn urkraften din. Fin stemmen din. VÅG!
LET’S TUNE IN!

FØR

Før
– tok du handa mi
Eg kjende deg ikkje,
men vi rørte ved kvarandre
Det gjorde oss nær
og då vart du ein av mine

Før
– holdt du handa mi
då eg var redd og einsam
Du strauk med over ryggen
Eg kjende støtta du gav

Før
– ein klem etter endt meistring
Vi hadde fullført
saman
Vi feira
Vi vart ein

Før,
men ikkje no
Det er så underleg
når før
berre er månadar sidan

Dei seier
hald avstand
Eg gjer som dei seier
Det er kaldt no

ORD!

• 

Hvilke ord velger du å bruke?
Hvilke ord har du automatisert i språket ditt?

Jeg gjorde en brainstorming på positive ord – de som kom til meg uten at jeg tenkte meg om.
Det ble en morsom øvelse, for noen av ordene er ikke positive for andre, men for meg er de positivt ladet. Noen er på engelsk, noen på nynorsk og flest av de var på bokmål.
Dette er også en tankevekker for dialekten min er nærmest nynorsk.

Ord som vi bruker former oss.
Ord vi velger sier noe om hvem vi er og hvem vi har fått disse ordene fra.
For det ligger mange opplevelser, erfaringer og kunnskap bak disse ordene.
Det ligger også en historie bak mange av de.
Ord blir brukt ikke bare til å beskrive, formidle og gjengi, men også for å utøve makt.

Dessverre er det lite fokus på de ordene som vi sier til oss selv. Hvilke makt har du over ditt indre? Når du ser deg selv i speilet – er det rynkene og det grå håret som får gjennomgå, eller roper du ut hvor stolt du er av deg selv og hvor høyt du er elsket?

Om du skulle velge et godt ord som skulle følge deg hele helgen – et ord du skulle gjenta, både som indre dialog og overfor andre… Hvilke ord ville du velge da?

Mitt er: FANTASTISK!

Skjult i koret stod Trine. Trine elsker å synge.

Trine elsker å synge.
Trine har sunget mye i dusjen. For et år siden våget hun å begynne i det lokale amatørkoret.
Trine elsker å synge i kor.
Oftest gleder Trine seg til øvingene, men noen ganger er det tungt å komme seg avsted.
Trine trives ikke så godt på scenen, i spotlighten. Trine trives ikke med oppmerksomhet.
I det siste har Trine vært litt mer redd en vanlig på grunn av korona-pandemien.
Etter korøving er Trine alltid glad og lett. Dette vet hun og det gjør at dørstokkmila er litt lettere før korøving, enn med andre aktiviteter som bare må gjøres.

Nå lurer Trine på om hun skal fortsette i koret.
Ting har forandret seg etter at pandemien kom.

Hjemmekontor. Stenging av skoler og arbeidsplasser. Kulturlivet har også måttet stenge dørene.
Da jeg fortalte mine kor om digitale øvinger, fant de fort ut at dette måtte testes ut.
Kormedlemmer har sittet og stått i stuer rundt om og sunget av hjertens lyst. Da vi startet med øvelser via Zoom var det plutselig nye erfaringer som dukket opp.
Ungdommene som ofte hadde stupt ned i telefonene sine på øvingene – de skrudde nå av skjermen og gjordet absolutt det de ville, mens de andre øvde. Andre var glad for å se igjen kjente fjes og gledet seg storlig til hver øving.
De voksne hadde også sine utfordringer. Det var ikke enkelt å fylle med på når man skulle mute seg og hvor mye andre familiemedlemmer involverte seg i øvelsene.
Det var en interessant og morsom periode for meg som dirigent. Uhyggelig krevende å se om alle fikk med seg læring av de nye stemmene. Vi lagde tegn som de gav for å vise om de klarte fylle med eller trengte en repetering av stemmen.
Vi saknet derimot å kunne høre hverandre, finne støtten hos de vi er i stemmegruppe med. Kunne prøve egen gruppe opp imot andre grupper.
Digitale øvinger er et godt verktøy, og egner seg fint til å brukes på teknikk og effektlæring. En av de effekten som mange likte var vocal breaks – det var stas for det er jo så mange av de store artistene som bruker det nå for tiden. Digitale øvelser er pr i dag ikke mulig å bruke i forhold til samsynging og lytte seg til sin plass i harmoniene. (Regner med at det blir mulig om litt, bare noen kloke hoder får jobbet litt med saken.)

Stor var gleden da vi endelig kunne møtes «in real life» igjen. Først med helgardering i stor sirkel med 2 meters avstand – så begynte vi å prøve oss frem i grupper (fremdeles innenfor oppgitte retningslinjer om avstand). Vi har variert avstanden alt etter gjeldene regler: 2 meter – 1,5 meter – 1 meter og tilbake til 1,5 til 2 meter.

Noen trodde at vi skulle kunne gå tilbake til slik det var før – akkurat det har jeg ikke noen tro på. Nå skal vi videre og da blir opplevelsene nye og uvante. Fleksibilitet og tilpasningsdyktighet står i høysetet.

Trine stod der og jeg såg usikkerheten i blikket hennes.
I pausen gikk jeg bort til henne.
– du jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig å synge etter at vi begynte på igjen etter all tiden hjemme? Trine spurte forsiktig. Trine er ikke den som vil være til bry.
Jeg spurte om hun følge seg ensom der hun stod.
Det kom et tydelig: JA!

Det Trine liker med å være i kor – er akkurat det – å stå sammen med andre. Å kunne lene seg på andre sine ferdigheter innen sang. Å være en del av noe som er større enn henne selv.
Hjemme elsker hun å synge sammen med Beyonce – Christina Aguilera – Sigrid – Aurora og alle de andre damene.

Nå står hun alene og må stole på sine egne ferdigheter. Det er vanskelig å høre de andre i stemmegruppen og hun er ikke sikker på om hun synger helt riktig.

Det gode med å stå nært sammen og synge – kjenne på hjelp og støtte i stødige medkorister, det har måttet vike. Nå må vi øve oss i å synge med mer volum og i større grad bruke ørene, lytte og stole på oss selv. Det er dette som må til på en korøving i dag. Det er annerledes og det er en fantastisk læring. Trine kan ikke lenger flyte med, hun må stole på seg selv. Stole på at hun er god nok, stole på at hun kan det hun skal og stole på at hun er viktig for fellesskapet.

Så kom konsertdag. Scenen var merket med teip der hvert kormedlem skulle stå (og bevege seg). 1,5 til 2 meter mellom hver sanger. Med fullt band måtte vi til med vanvittig mange monitorer for at det skulle bli mulig å gjennomføre konserten i forhold til lytting.
Jeg var spent på hvordan kormedlemmene taklet dette. Jeg er veldig glad for at vi i koret har jobbet med selvtillit og egen-eksponering. Alle var synlige. Alle stod alene.

Du lurer kanskje på om Trine var med på konserten?

Trine er en fiktiv person basert på kommentarer , observasjoner og samtaler jeg har hatt med mange sangere både under pandemien og før.

Om Trine var en reell person, så tror jeg at hun hadde vært med på konserten. Utrolig nervøs før første samkjøring med bandet. Litt mer lettet etterpå. Passe nervøs før konserten og full av mestringsfølelse etter konsertslutt.

Midt i koret står Trine og hun elsker å synge!