turid skjelten

through my eyes

Kultur arrangement = risikosport

Her kommer et bitte lite hjertesukk – 💜 – fra kormotivator og coach:

Mixed-bilde-alle-plakater-med-årstall

«Når er vi klar til å ha konsert da?» Jeg stilte spørsmål til gruppen, selv om jeg hadde min formening om hvilke tidspunkt som var mest fornuftig.
«MAI», kom det kontant tilbake.
«Så, skal vi ha konsert i mai da?»
«Neeeeei, da kan jeg ikke»
«Tja – er ikke alle opptatt da?»
«Alle vil vel være ute i mai?»
«Konfirmasjon i mai!»
Tilbakemeldingene haglet inn.
«Hva med juni da?» Jeg tenkte jeg fikk ta for meg måned for måned.
«Ferie i juni vet du!»
«Eksamen og tentamen også.»
«Da er vel alle i ferimeodus vel..»
«Juli er vel ikke aktuelt, men hva med august?» For det er jo slik månedene i året går…mai, juni, juli, august…
«Ja, men da har vi hatt ferie og er ikke helt kommet i gang!»
«Tror ikke folk vil på konsert med oss i august.»
«September da?» Jepp, det er september etter august. Jeg forsøker å ikke legge føring, bare coache frem til ett resultat.
«Tja, september høres ok ut!»
«Har dere tid til å ha konsert i september?» En ting er å få publikum til å komme på konsert, et annet moment er kormedlemmenes handballkamper, drillkonkurranser, korpsøving og fotballkamper, konfirmasjonsførebuing, politiske verv, med mer.
Jeg ser flere finner frem telefonen for å sjekke kalenderen.
«Ja, det går fint».

«Hvilke dag skal vi ha konsert på da?»
Kalenderen på telefonen er igjen aktivt i bruk.
«Ikke midt i uka».
«Blir slik stress med skole og alt det andre».
«Hva med fredag?»
«Nei, da er alle slitne etter uka.»
«Ja, da skal de se gullrekka og ta ett glass vin». Ironien kommer tydlig frem i det dette blir uttalt.
«Hva med lørdag da?» Jeg bruker samme prinsipp som når det gjelder måneder, eliminerer vekk dag for dag…
«Tja, våre venna skal no på fest da…»
«Vi kan ha konserten før festene begynner?»
«Neeeei, tror ikke det du!»
«Så er det mange som reiser vekk i helga.»
«Da har vi søndag? Kan det være en ålreight dag?»
«Ja, kanskje».
«Folk kan jo komme igjen til søndag, ja, om de er borte altså.»
Jeg hører flere som mumler eller sier høylydt at søndag er en ok dag å holde konsert – tror vi.
«Hvilke klokkeslett passer best da?»  Ja, for vi er ikke ferdig selv om vi har blitt enig om måned og dag…
«Ikke for tidlig.»
«Ikke for seint.»
«Hva er ikke for tidlig og ikke for seint?»
«Klokka fem.»
«Neihei, klokka må minst vere seks!»
«Nei, det er for tidlig. Må no være klokka sju!»
«Klokka halv seks».
Forslaga strømmer inn og etter litt fram og tilbake så blir også klokkeslettet bestemt.

Men vet vi at publikum vil komme?
Nei, vi må bare være ekstremt vågale og ha mot i bøtter og spann. Vi har jo øvd mye og mer øving blir det i innspurten. Vi håper vi er godt likt og har ett godt rykte fra tidligere konserter, men det betyr ikke at publikum kommer denne gangen.

Selvsagt kommer mor og far, tanter og onkler, samt besteforeldre og noen venner. Men det fyller ikke salen. Vi er avhengig av naboer, bekjente av bekjente, de som ikke kjenner noen som skal opptre og de som ramler innom fordi de er nysgjerrige. Det koster å arrangere konserter nå til dags. Selvsagt kunne vi sunget uten mikrofoner og med akustiske instrumenter, men det hadde ikke gitt publikum den beste opplevelsen. Synd å invitere til konsert og så er det bare de 20 på første rad som hører hva som skjer. Dessuten er publikum (vi) så vant med profesjonell lyd- og lysforhold fordi vi i dag reiser land og strand rund på konserter for å høre verdenskjente artister med konsertbudsjett som har så mange nuller bak seg at vi må bruke pekefingeren for å klare å telle de.

Så må vi trene oss på å ha is i magen og selvtillit som ikke skal vises utenpå (for det er jo ingen som liker noen som stråler av selvtillit). Hvorfor? Jo for når konserten nærmer seg så får vi følgende senario:

«Bare en måned igjen til konserten. Nå er det så mange av sangene som sitter. Dette blir kjempebra.» Jeg legger ann til en bitte liten pepptalk, men jeg er ikke rask nok i praten for jeg blir brått avbrutt.
«Du Turid? Vet du hvor mange billetter som er solgt?»
Jeg hadde håpet at det spørsmålet ikke skulle dukke opp.
«Nei, det har jeg ikke fått tid til å sjekke». Det er faktisk sant. Jeg har ikke hatt tid.
«Jeg skal sjekke det nå jeg…» Ett ivrig medlem trekker frem telefonen. Vi er jo i teknologiens verden. Finner all informasjon vi trenger ved hjelp av få tastetrykk.
«Femti.»
«Oj, er ikke femti veldig lite?»
«Eh, femti er dritt lite!»
«Se hva de andre arrangementene har da?» Et snarrådig medlem vil gjerne sammenligne oss med andre og jeg kjenner klumpen i halsen. En lokal arrangør kan ikke sammenlignes med en profesjonell aktør. Lykken var at denne gangen hadde de andre arrangørene heller ikke stort antall kjøpte billetter. Jeg puster lettet ut, selvom jeg også syntes at 50 solgte billetter var «dritt lite».

I stede for å øve, så må vi ha en lengre samtale om markedsføring og hva hver enkelt må gjøre for å få mer publikum i salen og få flere forhåndssolgte billetter.

Hvorfor er kulturarrangement en risikosport?

  1. Det koster mye å lage gode arrangement fordi det kreves gode lokaler, mye teknisk utstyr og gode medhjelpere. I mitt hode trenger en mer hjelp til mer amatør man er…i vert fall dersom man skal ha ett godt resultat og publikum skal få igjen for det de betaler.
  2. Støtten kultur får fra kommune og stat er ikke stor i forhold til de utgifter en har som arrangør. De har ikke fulgt hverandre i utvikling disse to postene: utgifter og støtte.
  3. Det lokale næringslivet har ikke like lystige dager. De må også se på sine utgiftsposter og da er støtte til kultur også noe som må vurderes.
  4. Det er helt umulig å vite om publikum kommer. Forhåndssalget varierer. Har vi økonomi til å ta ett tap dersom publikum uteblir? Er vi så vågale og håpefulle og tror  vi får solgt 2/3 av billettene samme dag som vi har konsert?
  5. Folk prioriterer. Konkurransen er stor og nå konkurrerer vi ikke lenger kun med andre lokale arrangører. Nei, nå har mange mulighet til å reise vekk for å se store verdensstjerner. Dessuten reiser de fleste nasjonale stjerner rundt til både små og store bygder.

Hvorfor vil vi absolutt ha konsert da?
– det er kjekt å ha ett mål med alle timene vi bruker til øving
– det er positivt å gi noe til andre i form av kulturell formidling
– det er god trening i mestring. Å stå forran publikum og levere er vågalt og noe alle trenger å trene seg i. Det er noe som vi har god bruk for gjennom hele livet.
– vi trener oss i teamarbeid. Alle på scenen er avhengig av hverandre for at det skal bli ett godt resultat.
– vi løfter opp hverandre og lar alle få sjansen etter hva de synes de selv kan klare
– pluss en hel haug andre fordeler …….

Hvorfor vil vi gå på konsert da?
– for å se og høre noen som vi kjenner mestre, for å støtte de
– for å høre god sang/musikk/ formidling
– for å bli emosjonelt reven med enten av en historie eller en formidling
– for å bli inspirert
– for å støtte de som driver med kultur
– for å gjøre noe sosialt sammen med noen vi kjenner, skaffe oss en opplevelse

Vi vil gjerne beholde friheten vår. Friheten til å velge i siste liten. Friheten til å ha opne dager, der en kan bestemme seg når en våkner om morgenen hva en skal bruke dagen på;  konsert eller ikke. Dessuten har vi så mye å velge i at det noen ganger blir vanskelig å prioritere for kultur koster tid og det koster penger. Skal en velge profesjonelle aktører eller amatører? Skal en få med seg alle eller bare de en er hundre prosent sikker på at en vet hva en får fra?

Hva gjør så dette med de som arrangerer konserter, teater, forestillinger?
Jo, vi må sørge for at motivasjonen ikke ligger i å selge billetter på forhånd. Vi må være vågale og ha mye is i magen. Vi må sørge for at økonomien i organisasjonen/laget er slik at vi kan takle et dundrende underskudd og dermed bruke mye av energien på å  få inn penger på andre måter enn billettsalg. Da legger vi energi i økonomi  i steden for å legge all energi i det kunstneriske. Hmpf.

Uansett må vi ha tro på oss selv og at det vi gjør er godt nok. Vi må like det vi holder på med og ha energi til å øve og øve og øve – for det aller viktigste bør være at vi skal bli  bedre enn det vi var før vi begynte å øve. Akkurat slik som i livet generelt!

 

 

 

 

 

2016/09/24 Posted by | å være modig, barn, engasjement, ikke kategorisert, kor, kultur, motivasjon | Legg igjen en kommentar

Hit eit steg og dit eit steg …

Turid 1Førte skoledagen …
Jeg husker det ikke som om det var i går. Det føles mer som om det var mange hundre år siden. Ikke fant jeg bilde fra seansen heller, selv om jeg vet det finnes en plass.
Hva tenkte jeg? Hva forventet jeg?
Jeg husker mye fra skoletiden. Mange episoder triller ut av hukommelses skuffen, noen merkelig vonde andre morsomme og lette. I etterpåklokskapens tegn tenker jeg – er det noe som jeg ikke fikk lære som jeg burde ha lært?

Det var jo mye kunnskap som ble hamret inn – men tenk om jeg kunne lært den enkleste måten å lære på. Det var jo bare kjedsommelige repetisjoner, repetisjoner, repetisjoner; oppramsinger av fakta, salmevers og trening på skjønnskrift setninger. Har jeg fått bruk for det? Jepp. Noen av salmene synges enda i kirken når jeg er innom. Skjønnskriften er det verre med. Når jeg nå tar i en penn (mest for å signere) vet ikke hånden helt hva som skjer og det blir alltid noen merkelige streker på papiret. Fontene i skriveprogrammene på pcen er jo enkle å bruke – de kan jeg skifte på ett blunk uten å øve på det i det uendelige.

Jeg lærte mye om land i verden. Land som finnes fremdeles og noen som er borte og noen som er slått sammen. Tenk om jeg hadde lært noe om mitt eget indre landskap? Tenk om jeg hadde lært det i skolen og sluppet å bruke flere tiår av mitt liv for å finne ut av det.

Jeg husker alle de uendelige gruppeoppgavene. Til flere år jeg gikk på skole til mer fokus ble det nettopp på gruppeoppgaver. Tenk om jeg hadde fått lært noe om hvordan man setter sammen en gruppe, hvordan grupper fungerer og hvordan vi skal leve og jobbe med hverandre i en gruppe. Nei, vi ble kastet ut i gruppe-verden uten å få bruksanvisning.

Tenk om vi hadde lært litt mer om relasjoner og for ikke å snakke om empati. Jeg mener bestemt at min empati ikke har fått grobunn på grunn av alle de gangene jeg har hørt at jeg måtte gjøre det som ble sagt (spise maten min, gjøre leksen min) for tenk på de stakkars barna i Afrika.

Hadde de som bestemte visst hvordan utviklingen i verden ble, så hadde den skolen jeg gikk i vært en helt annen. Jeg tror de lærerne jeg har møtt gjorde sitt aller beste.

Nå er det igjen sesong for skolestart.
Noen danser hit ett steg og dit ett steg – til sin første dag inn i den verden som heter skole. For andre er det om att og om att – samme skole, men nye klassetrinn. Noen møter opp på skolen motvillig, andre med glede og helt sikkert noen som møter med likegyldig.

Noen begynner i ny skole, kanskje den skolen som var på førstevalget eller ikke…Forventinger og drømmer skal realiseres. Empati skal læres og relasjoner skal bygges. Jeg ønsker for alle at systemet og menneskene de møter skal være med å bygge opp og utvikle. Så håper jeg at dagens skole kan lære hver og en litt mer om det indre landskapet. Det er jo ett av de landskapene vi skal  forholde oss til gjennom hele livet.

Live strong with love and laughter!

2016/08/21 Posted by | barn, be the best version of yourself, første gangs opplevelse, first time experience, høst, innsikt, Løfte hverandre, livet, skole | Legg igjen en kommentar

Oh yeah – I like!

Meg-med-tommel-oppJeg trykker liker på deg som ikke er på eventyr. Du som ikke poster bilder av fremmede himmelstrøk med blå himmel og nakne tær. Du som av ulike grunner er hjemme i ferien. Du poster ikke noe på Facebook, men jeg trykker liker på deg i mitt hjerte.

Jeg trykker liker på deg som ikke poster hvor lykkelig du er akkurat nå i øyeblikket, du som ikke er omringet av venner som skåler med høye stettglass og spiser ferske jordbær dyppet i sjokolade. Av en eller annen grunn har du ikke Facebookprofil, men jeg trykker liker på deg i mitt hjerte.

Jeg trykker liker på deg som ikke har besteget en fjelltopp i det siste. Du som er altfor sliten til å rikke deg ut av sofaen når du endelig kommer hjem fra jobb. Du som har som eneste mål å ha bittelitt overskudd når alle «MÅ-tingene» er gjort. Du poster heller ikke noe på Facebook, men jeg trykker liker på deg i mitt hjerte.

Jeg trykker liker på deg som ikke har fullført en utdanning i det siste, men fortsetter med det du har gjort – som du faktisk gjør kjempebra uten at du legger ut om det på Facebook. Du som jobber uten at du får ros hverken fra sjef eller kolleger. Jeg trykker liker på deg i mitt hjerte.

Jeg trykker liker på deg som ikke poster hvor stolt du er over barna dine som enten har fødselsdag eller har fullført utdanning med fantastisk resultat. Du har gjort en kjempejobb, du har alltid gjort ditt beste. Jeg ser det og trykker liker i mitt hjerte.

Det er så mange grunner til at vi ikke poster noe på Facebook. Utallige grunner til å ikke ha Facebookprofil. Mange velger bort å delta i den sosiale media dansen. Livet blir ikke levd gjennom sosiale medier. Vi får kun glimt av noen øyeblikk. De aller fleste av øyeblikkene viser lykke, glede og seier. Det er kjekt å dele disse øyeblikkene med alle venner, bekjentskap og fjerne slektninger. Vi skal ikke slutte med det.

I dag skal jeg bli flinkere til å si «liker» til deg som ikke vises på sosiale medier – eller jeg vil bli flinkere til å gi tommelen opp til alle jeg møter.

2016/07/15 Posted by | Facebook, ikke kategorisert, innsikt, Løfte hverandre, Liker, livet, se hverandre | Legg igjen en kommentar

Avslutnings konsert

EdelPhoto-9370

På søndag, for 14 dager siden deltok jeg på en stor konsert i København. 51 nyutdannede sangere, fra 12 forskjellige nasjoner, utdannet ved Complete Vocal Institute hadde konsert på Vega midt i København sentrum. Selv om vi hadde fått kriterier for hvordan sangen skulle være, så viste det seg at variasjonen var enorm både i sjanger og i uttrykk. Noen ganger magisk, vart og sårt. Andre ganger party og fullt trøkk. Det var herlig å få lov til være en av disse deltakerne, fantastisk å oppleve at jeg klarte å holde fokuset selv om jeg måtte vente i mange timer før det var min tur (var nr 46) og supert å få lov til å synge sammen med ett fantastisk band.

 

2016/06/27 Posted by | å være modig, complete vocal technique, CVI, ikke kategorisert, sang, skole, Song, utfordring | Legg igjen en kommentar

I DID IT!

 

For tre år siden, vurderte jeg frem og tilbake om jeg skulle starte på en ny utdanning. Skal – skal ikke – skal. Du kan lese om det her.

I tre år har jeg nå reist til København for å fullføre denne utdanningen. Lørdag 4.juni fikk jeg diplomet mitt som sier at jeg er utdannet sanger og Complete Vocal Technique lærer. 13401207_10153673310658857_1739798168_n

Det har vært tre underlige år. Jeg har lært mer enn jeg drømte jeg skulle lære. Det har kostet mer enn jeg trodde det skulle koste, både økonomisk (som er lett å regne ut) og mentalt utfordrende (som er litt vanskeligere å sette verdi på). Det har vært svette og tårer. Det har vært hodepine og latter. Mye av tiden har jeg vært totalt utenfor komfortsonen. I tillegg til all den gode kunnskapen har jeg også fått ett nettverk langt utenfor landets grenser. Fantastisk hvordan vennskap tar form og med den teknologien vi har i dag, så er det også mulig å kunne holde kontakten videre med dyktige kolleger i mange land.

13412022_10154352664468694_4646132820968674392_o

Her er klassen min MAUVE…

13391427_10154352664773694_4249922423698349901_o

… og her er gruppen med nordmenn som fikk autorisasjon sammen med meg.

2016/06/20 Posted by | complete vocal technique, ikke kategorisert, sang, utfordring | Legg igjen en kommentar

Sometimes the best way to fit in is to stand out!

Våg å være! Våg å vises!IMG_1506
Jeg oppdaget denne plakaten da jeg var på musikal før jul. «Sometimes the best way to fit in is to stand out!» Kunne jo ikke dy meg. Måtte posere.
Musikalen heter «Kinky Boots» og handlet (selvsagt) om å finne sin plass og finne seg selv.

Noen ganger strever vi så hardt etter å ikke irritere eller provosere at vi blir blasse utgaver av oss selv. Vi skal være så lik hverandre og utøve så mye rettferdighet at vi rett og slett er i ferd med å forsvinne.

Likhet hva er det?
Rettferdighet er det mulig?

Om vi skal få rettferdighet må vi behandles forskjellig. Om vi skal få likhet må vi vise hvem vi er. Hvorfor? Jo, fordi vi er forskjellige og med det utgangspunktet trenger vi forskjellig tilnærming, forskjellig hjelp, forskjellig motivasjon, forskjellig utbytte, forskjellige tilbakemeldinger.
Det er ikke godt nok å si «stop praying – start thinking». Noen skal be – noen skal tenke- noe bidra med sine følelser – og noen skal gjøre. Til sammen utgjør vi et fellesskap som er sterkt, klokt og sunt. Vi må ha mangfolk og ikke utslette noen deler eller noe kunnskap. Den kunnskapen som ikke blir brukt forsvinner. Empati og logisk tenking må gå sammen. Det åndelige må gå sammen med det akademiske.  Det er vanskelig å være den som i nærmiljøet er «annerledes». Men vi trenger alle å være annerledes. Være oss selv som originale vesen og ikke en blass kopi av ett fiktivt ideal. Vi trenger de som bringer inn nye perspektiver i arbeidslivet, debatten, kunnskapen og utviklingen av samfunnet. Vi skal ikke bli ett flatt samfunn, vi skal være ett levende samfunn med mangfald. Mitt håpe er at vi i 2016 kan våge å være den vi er, at vi kan VÅGE Å VISES!

2015/12/29 Posted by | autentic, å være modig, be the best version of yourself, forskjeller | 1 kommentar

Just listen…

roesslyngsom-glassAn amount of days has passed – in the meantime I have been meeting new people all the time. People that surprise me, challenge me, puzzle me and give me a glimpse of their life. It has been tears of sorrow and joy. It has been time for learning,  pleasure and resting. If you meet me in the street and ask me how it is going, I will say: ok, just fine.

Often it is fine to move on without telling the whole world what is happening. Sometimes, what we experience as big problems is just tiny little bumps in the road. It feels big, but it’s just a feeling. Sometimes extreme joy about small things feels a little awkward in this Norwegian surroundings. It’s just a feeling.

Sometimes we are strong as tigers and sometimes we are fragile as thin glass. We don’t need to tell our surroundings anything, unless it will help us to move on. Unless it makes us able to get changes that we need. It’s all about feelings.

The best gift we can give others just to listen. How fun it would be if we meet in the street and we just stopped talking and stood still, listening. How awkward and adventurous would not that be.

Anyhow – if you meet me one day, be sure that inside I’m singing:  💜 HAPPY 💜 THANK YOU 💜 MORE PLEASE 💜

2015/09/25 Posted by | å lytte | Legg igjen en kommentar

dirigere…multiplisere…addere…dividere…reparere…subtrahere…Pompel og Piilt!

Jeg hører Gorgon vaktmester, messe frem: dirigere…multiplisere…addere…dividere…reparere…subtrahere…Pompel og Piilt!

Det var ett av min barndoms mareritt. Slik: Hat – elsk. Måtte jo se barnetv, men likte det ikke. Heldigvis fikk jeg ikke noen traumer av det – trodde jeg.

Såååå en gang på nitti tallet fikk jeg en telefon. Jeg husket hvor jeg stod (hadde jo fasttelefon på den tiden, så det er ikke så vanskelig å huske). Spørsmålet var: Vil du dirigere?
Jeg hørte i det fjerne:dirigere…multiplisere…addere…dividere…reparere…subtrahere…Pompel og Piilt!!!!!!!!!
Jeg ble veldig ivrig til å snakke vekk spørsmålet.  Jeg kan jo ikke dirigere!

Årene gikk og vi kom til totusen tallet. Jeg møtte en søt dame som spurte meg forsiktig: vil du dirigere?
Da lo jeg, mens det summet i hodet mitt: dirigere…multiplisere…addere…dividere…reparere…subtrahere…Pompel og Piilt

Jeg klarte å snakke meg bort fra det den gangen også. Jeg kan jo ikke dirigere!!! Har jo opplevd mange dirigenter, siden jeg har sunget i kor siden jeg var ung. Ikke dermed sagt at jeg kan dirigere eller lede kor!
I 2011 startet jeg en korgruppe for ungdom. Det har vært kjempe gøy. De ville ikke ha noen dirigent, så jeg slapp høre vaktmester Gordon messe i hodet mitt.
Jeg coacher, lærer fra meg, instruerer, ler, dummer meg ut, synger så de andre ler, gråter en skvett, ler enda mer, veileder, beveger på meg (og de andre ler veldig mye), roper i begeistring, heier på de, sprer mine ideer, ler litt til, osv.
Jeg har det veldig kjekt sammen med ungdommene.

DirigentSåååå her en dag fikk jeg en skriftlig henvendelse: om jeg ville dirigere?
Da hørte jeg igjen: dirigere…multiplisere…addere…dividere…reparere…subtrahere…Pompel og Piilt!!!!!!
I og med det var en skriftlig henvendelse så fikk Gorgon vaktmester messe en god stund før jeg klarte å stoppe han. Det var da måte på! Skal en fra barne-tv få lov til å påvirke hvordan jeg skal reagere?  Det var på tide å ta ett oppgjør med vaktmester Gorgon. Jeg ba han holde munn og undersøkte saken litt nærmere. Hva er egentlig å dirigere? Det jeg likte best var den latinske varianten conduce som betyr å lede eller bidra til ett resultat. Det kan jeg jo veldig mye om. Jeg elsker jo at andre skal få ett resultat.
Jeg tok kontakt med damen. Lurte litt på hva hun egentlig ville for hun har jo aldri sett meg stå foran ett kor å dirigere. Hun ble litt overraske da, måtte innrømme at det var sant, men om jeg kunne gjøre det uansett, eller gjøre det jeg bruker å gjøre eller gjør hva jeg vil bare jeg sier ja til å bli med.

Jeg såg vaktmester Gorgon i hvit øye – takket pent for at han har holdt meg tilbake alle disse årene og ba han for fremtiden tie stille. Dette er en utfordring som jeg vanskelig kan si nei til. tenk å få bli med for å gjøre det jeg bruker å gjøre: lede andre frem til ett resultat. JA, det er gøy det! Kan ikke tenke meg noe mer lystbetont enn det!

Så på onsdag begynner jeg med å være korleder/sangcoach for ett lokalt kor. De er inne i en endringsprosess. Jeg tror ikke de vet helt hvor de er på vei. Det må de finne ut. Først sammen med meg – så får vi se hvor veien fører videre etterpå. Om noen har lyst til å være med å finne ut dette eventyret så er det bare å joine oss!

Så må det sies helt til slutt at jeg velger bevisst å se bort i fra følgende betydning av ordet dirigent: en person som leder ett orkester eller kor gjennom å kommunisere med utøverne ved å formidle sin tolkning av musikken med en pinne i hånden. Kjenner jeg får frysninger helt ned i lilletåen bare ved tanken. Kanskje forandrer jeg mening etter hvert (det har jo hent før) eller kanskje jeg gjør det på min måte. Time will show. Eller som jeg pleier å si: TIME IS SHOW!

2015/08/25 Posted by | å være modig, be the best version of yourself, endringskompetanse, engasjement, just do it, kor, musikk, sang, utfordring, valg | Legg igjen en kommentar

… my dreams under your feat …

blurrose

Had I the heavens’ embroidered cloths,

Enwrought with golden and silver light,

The blue and the dim and the dark cloths

Of night and light and the half-light,

I would spread the cloths under your feet:

But I, being poor, have only my dreams;

I have spread my dreams under your feet;

Tread softly because you tread on my dreams.

William B. Yeats

2015/08/20 Posted by | ikke kategorisert | Legg igjen en kommentar

Trenger jeg en mobbeplan?

Beklager Bondevik og alle dere politikere som har vært så ivrige på å gjøre hverdagen til skolebarna bedre. Jeg vet dere gjør det med ett oppriktig og godt hjerte, men jeg har aldri vært enig i dette med mobbeplaner. Sorry!

Alle har rett til å trives. Alle har rett til å bli sett. Alle har rett til å skinne.

«Hit eit steg og dit eit steg, dansar vi fram på skuleveg…» Det fine med skolen er at det er en plass der det bugner av kunnskap og der man finner ett mangfald av mennesker. Så der kan vi få stillet nysgjerrigheten i forhold til fag og relasjoner.

Selv hadde jeg flere emner som jeg likte, men jeg måtte lære litt om alt og fikk ikke fordype meg.
Selv opplevde jeg at ikke alle mennesker vet hvordan de skal ta kontakt på en god måte. Så jeg gruet meg noen dager mer enn andre, på grunn av mennesker jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere og fordi selvtilliten ikke var ett fag i skolen (uansett hvor mye jeg hadde hatt bruk for det). I mitt hode var læreren en autoritet som ikke skulle plages med bagateller rundt trivsel.

Selvtillit er noe som etter min mening burde være ett eget fag i skolen. Både for den som ikke trives og for den som gjør at vi ikke trives. Mye kan løses med selvtillit – vi kan jo bli trygge av det! Noen vil hevde at man blir egoistisk av å ha for mye selvtillit. Jeg sier at for å få selvtillit må man ha selvinnsikt. Da lærer man både om seg selv og andre. Det kan jo få konsekvenser som empati og sympati.

Tilbake til mobbeplanen. Du sier kanskje at jeg skal se bort fra ordet og se på innholdet. Nå er jeg ekstremt opptatt av ord og kommunikasjon. Noen ganger så opptatt at jeg ikke våger å si noe.
Det jeg har lært er at det jeg har fokus på vokser.  Det handler om motivasjon. For meg er det lettere å bruke tid på noe som er lystbetont enn noe som er problem fokusert.

Når jeg lager meg kjøkkenhage så setter jeg meg ikke ned for å finne ut hva som kan gå galt. Jeg lager ikke en plan for hva jeg skal gjøre når plantene har tørke ut og visnet. Jeg lager meg heller ikke en plan for å rette opp igjen når jeg har gitt de for lite gjødsel, stell og oppmerksomhet.
Jeg leser nøye på pakken, hvordan det skal såes for å få ett best mulig resultat. Jord, næring, plass – ja, hvordan disse frøene skal TRIVES. Jeg passer på at uønskede element ikke kommer til. Jeg gir de oppmerksomhet, vanner og gjødsler.
Passer på at de får det de trenger.
Jeg sier ikke: Nå må dere slå tilbake mot disse sneglene!
Når de henger med hode på grunn av for lite vann, så sier jeg ikke: du må vente litt, jeg skal bare…. Eller: … jeg skal se hva jeg kan gjøre…
Nei, jeg henter selvsagt vannkanna og vanner de.
Det trenges action! 
Så må jeg selvsagt passe på å se etter kjøkkenhagen. Er jo kjempespent på hvordan det går, så det er ikke noe problem å svinge bortom ett par ganger for dag.
Det er jo lystbetont.
Jeg har valgt å lage kjøkkenhage fordi jeg liker det!

Hadde jeg hatt problemer så ville jeg lagt inn støtet der: TID TIL Å SE/ GI OPPMERKSOMHET og RESSURSER TIL ACTION!

I den virkelige verden ville jeg også tatt bort alt fokuset på karakterer, heller sett på evnen til å fordype seg.  Alle kan klare det i ett fag – men trenger ikke å gjøre det i alle. Samme det om en revisor er god i forming. Bare vedkommende har interesse for tall og kolonner. Karakterer er jo en individuell rettesnor på om man er på riktig vei i ett fag, og handler ikke om å måle seg i forhold til andre.
Så sier du kanskje – ja, men gode karakterer trengst for å komme seg videre. Da svarer jeg – ja, systemet er ikke perfekt enda. Men det må bli det pritty snart. For vi vil jo ha studenter og arbeidstakere som er LEVENDE interessert i det de holder på med og ikke noen som er gode fordi de skal tilpasse seg ett system. Ja, ja – så var det sagt.

Selvsagt ett tema sett gjennom mine øye.
Jeg ønsker alle som starter på skole at de vil TRIVES, bli SETT og får lov til å SKINNE!
Godt skoleår.

2015/08/18 Posted by | autentic, forskjeller, innsikt, kommunikasjon, livet, mobbing, skole | Legg igjen en kommentar