It’s snowing even more than before …
When I was young (younger than today-ay-ay…ups – songs comes up in my head all the time) I was joyful every time the snow came. My parents have told me, that late in the April (when I was 3 years old), I was promised new ski the next time it would be snowfall. When I looked out the window in the middle of may and screamed in joy over the snow falling down from the sky’s, my parents had to do what they had promised.
The childish joy over the new snow has gone. This year it has been little snow all winter. Early in Mars the nature has started to tease us with signs of spring. Mars has been a combination of good temperature and a lot of rain. The sun has been seen just a few days, enough for my heart to start the longing for summertime. My inner eye have seen the blossom of the nature and I (and many others with me) have thought that the summer was right at the door. What happens then?
… og så he me juksa litt …
Mange husker nok disse ordene fra fortidens fjernsynskokk (tror vi). Det var på den tiden at vi hadde en kanal og var veldig fornøyd med det. Alle godtok at det var nødvendig å jukse litt på fjernsyn. Det var ikke underholdene å sitte i flere timer for å se at søndagssteken ble ferdig- måte på tålmodighet. Kanskje de kunne slått sammen pausefiskene og steikomnsdøren – eller kanskje det ville bli litt vel makabert?
I dag veit vi at fjernsynskokken aldri sa «og så he me juksa litt». Det var en kjent komiker som lagde noen parodier på fjernsynskokken, og der la komikeren inn denne setningen, som igjen har festet seg hos meg og kanskje flere. Vi lar oss lett lure.
I dag jukses det både her og der. Det som virker som direkte sendinger på fjernsyn er det ikke. Realityshow er ressigert og noen ganger får også nyhetssendinger vinklinger som gjør at det hele oppleveles som fjusk og tukling med realiteten. Andre ganger blir tall flyttet hit og dit, til vi ikke klarer å følge med lenger, og dermed er bunlinjen positiv. Det er like greit å ikke tro på noe av det som blir servert – om det er rått, kokt eller stekt.
Jeg innrømmer gjerne at jeg jukser litt av og til.
Skal jeg ha besøk så benytte jeg meg av Toro, Fjordland eller Mølleren. Jeg tar ikke æren for kunstverket, jeg lyver ikke.
Når våren kommer bruker jeg gjerne halvfabrikat. Jeg har ikke alltid tålodighet til å vente på at de bitte små frøene eller de tørre løkene skal bli til noe blomstrende vakkert. Så jeg besøker gartneren og kjøper meg blomstrende glede.
Når jeg skal lære, så bruker jeg web’en flittig. Mye nyttig informasjon der ute og også mye sprøtt, men jeg lærer meg å sortere og å le høyt når jeg går fem på.
Jeg elsker å fotografere. Har et veldig ok kamera som jeg har brukt i mange år. Nå til dags er teknikken blitt veldig bra, og automatknappen gjør bildene finere enn om jeg skulle brukt manuell knappen. Det blir ikke noe kunstverk av å fotografere med automatikk, men det blir fint. Kanskje skulle jeg gått ett kurs, eller – ups, jeg har jo tatt kurs. Ikke bare ett kurs, men flere. Hm. Det er sannelig på tide å øve. For det er ikke alltid juksing gjør man flinkere. Noen ganger er det kun hard trening som nytter.
ja visst gör det ont
Dette er til dere som har litt mer å slite med, dere som ikke synes våren er lys og lett , dere som har et indre som gjør opprør eller dere som bare trenger et trøstens ord:
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.
Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.
Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.
Karin Boye
Gjenkjennelse
Noen ganger lengter vi til plasser vi har vær før. Lengter etter gode minner, gode opplevelser og andre tider. Vi minnes stemning, lukt, visuelle inntrykk og følelser. Det er godt med slike fluktøyeblikk. Vi trenger noen ganger å få drømme litt, få en pause fra hverdagen eller for at hverdagsrutiner ikke skal «fange» oss.
Noen ganger er det ikke et bevisst valg at vi reiser på slike tidsflukter. Sansene våre har en egen evne til å fører oss til plasser vi har vært tidligere. Det er en reise vi blir ført på gjennom signal som sansene våre gir oss. Da stopper vi opp og tenker: Hva var dette for noe? Hva handler dette om? Hvor har jeg vært borte i lignende episoder? Hva minner dette meg om?
Det som utløser dette kan være et lyd, en lukt, en følelse, noe vi smaker eller noe vi ser.
Hvor mange har vel ikke blitt ført rett tilbake til ungdomstiden når de hører tidenes kjærlighetssang (hvilke sang som er tidenens kjærlighetssang er veeeeeldig subjektivt)? Hvor mange har ikke blitt ført tilbake til en sommerdag i sin barndom når man kjenner barndommens sommerlukter?
Sansene har lagret alle disse minnene og i løpet av millisekund så kan de ta oss på en tidsreise. Billig og effektivt. Forhåpentligvis sender de oss flest ganger til steder der vi har gode minner fylt av glede, men noen ganger er det ikke slik. Da blir man ført til steder der man ønsker at vinduet eller døren skal forbli stengt.
I disse dager er det mye snakk om krisehåndtering. Jeg kom over en artikkel (av Atle Dyregrov) som gir gode råd om tiden etter en krise:
• Hvis en person blir skadet, er adekvat smertebehandling viktig for å hindre unødige posttraumatiske problemer.
• Emosjonelle samtaler/emosjonelt uttrykk bør ikke finne sted innen seks timer etter hendelsen. For tidlig fokus på emosjonelle aspekter kan konsolidere minner.
• En oversikt over fakta og god informasjon er viktig og kan dempe aktivering.
• Vektlegg å dempe aktivering – bruk fysisk berøring når det er passende! Husk hvordan barn roes ned ved nær, fysisk kontakt.
• Respekter dem som ikke ønsker å snakke – de kan faktisk mestre bra. Det å insistere på å snakke, kan i verste fall hindre eller forstyrre normal tilheling.
• Det er ok å sovne sent eller sove lite den første natten etter en kritisk hendelse. Gi råd om å vente i minst seks timer med søvn etter en hendelse. Med flere netters dårlig søvn, kan søvnmedikasjon være bra for å reetablere søvnrytmen.
Jeg kjenner en som har bestemt seg for å lagre alle gode hendelser, stunder og mellomrom som han kommer over. Når han kjenner at han virkelig har det godt, så tar han et minutt der han går gjennom og lagrer sanseinntrykkene. For som han sier: «dette vil jeg skal lagre seg, dette VIL jeg huske.»
Eg har ein draum
Det står skrive i sand og fyller mitt blikk som dunkvite skyer.
Min draum spring ut frå djupet av mitt hjarte.
Eg har ein draum om at ein dag vil alle leve ut sitt sanne potensiale,
at vi ein dag behandlar kvarandre med kjærleik, tålmod og respekt
Ein dag vil fridom og rettferd råde, og vi får moglegheit til å vere den vi er, og ikkje den vi trur andre forventar at vi skal vere
Eg har ein draum i dag!
Ein draum om at vi ein dag kan seie vi og ikkje dei og oss
Eg har ein draum i dag!
Ein draum om at håpet skal stå sterkt. Håpet om ei god verd der det er plass til alle, der moglegheitene får råde og ingen rammer blir påtvinga oss. Ei verd der våre menneskelege ressursar blir likestilt og ikkje for prioritert.
Eg har ein draum om ei verd der det er lov å vere god og dyktig, utan at nokon skal kjenne seg mindreverd. Ei verd der vi lyfter kvarandre opp til nye høgder, ei verd der det er plass til alle.
La fridommens klokker ringe frå alle våre høge fjell.
La fridommens klokker få kime over fjordar og vatn, over elver og stryk.
La ikkje noko stoppe oss
la fridommens klokker kime ut i det store univers…
Free at last! Free at last!
Engler daler ned i skjul …
.. det synger vi hver jul i en av våre kjente julesanger. Da jeg var liten trodde jeg alltid at englene dalte ned bak skjulet. Det skjulet som låg tett inntil låven der jeg bodde. I skjulet var det for det meste rusk og rask som hørte voksenverden til, verktøy og ting som de trodde de skulle få bruk for en eller annen gang. Det var litt vemmelig å gå bak skjulet, for jeg trodde ikke det var meningen av vi skulle se disse englene. Så tenk om jeg sprang rundt hjørnet og så tok jeg en engel på fersken i det han dalte ned fra himmelen. Pinlig. Hva ville straffen min bli da? Ja, for det ville nå vært min feil. Englene annonserer jo i julesangen at de bruker å dale ned bak skjulet, så jeg hadde jo blitt advart. Jeg gikk meg aldri på noen engel akkurat i det området, så jeg vet ikke hva straffen ville blitt.
Om du nå tror at dette skal bli et angrep på noen i forhold til engledebatten – så tar du feil. Om du tror det skal bli en forsvarstale – så tar du også feil. Jeg er av den oppfatning at vi alle skal få lov til å tro det vi vil, uansett om vi er prinsesser, skomakere eller hekser. Det som er viktig for meg er at jeg stadig vekk møter engler på min vei. Ikke har de vinger eller fjør (som jeg har lagt merke til), men ofte har de et hjertelig smil, en god latter og en vennlig væremåte. I går møtte jeg en av dem. Det var visst flere som hadde vært i aksjon, men det var en av dem som hadde lagt igjen melding på telefonsvarere min. «Hei Turid. Det er naboen din som ringer. Vi har funnet vesken din. Den ligger nå på kontoret mitt. Du kan komme og hente den eller jeg kan ta den med hjem når jeg er ferdig på jobb». Herlig. Hun reddet dagen min. Når jeg så troppet opp for å hente vesken, ja, da så jeg faktisk en engel.
turid skjelten 