Trenger jeg en mobbeplan?

Beklager Bondevik og alle dere politikere som har vært så ivrige på å gjøre hverdagen til skolebarna bedre. Jeg vet dere gjør det med ett oppriktig og godt hjerte, men jeg har aldri vært enig i dette med mobbeplaner. Sorry!

Alle har rett til å trives. Alle har rett til å bli sett. Alle har rett til å skinne.

«Hit eit steg og dit eit steg, dansar vi fram på skuleveg…» Det fine med skolen er at det er en plass der det bugner av kunnskap og der man finner ett mangfald av mennesker. Så der kan vi få stillet nysgjerrigheten i forhold til fag og relasjoner.

Selv hadde jeg flere emner som jeg likte, men jeg måtte lære litt om alt og fikk ikke fordype meg.
Selv opplevde jeg at ikke alle mennesker vet hvordan de skal ta kontakt på en god måte. Så jeg gruet meg noen dager mer enn andre, på grunn av mennesker jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere og fordi selvtilliten ikke var ett fag i skolen (uansett hvor mye jeg hadde hatt bruk for det). I mitt hode var læreren en autoritet som ikke skulle plages med bagateller rundt trivsel.

Selvtillit er noe som etter min mening burde være ett eget fag i skolen. Både for den som ikke trives og for den som gjør at vi ikke trives. Mye kan løses med selvtillit – vi kan jo bli trygge av det! Noen vil hevde at man blir egoistisk av å ha for mye selvtillit. Jeg sier at for å få selvtillit må man ha selvinnsikt. Da lærer man både om seg selv og andre. Det kan jo få konsekvenser som empati og sympati.

Tilbake til mobbeplanen. Du sier kanskje at jeg skal se bort fra ordet og se på innholdet. Nå er jeg ekstremt opptatt av ord og kommunikasjon. Noen ganger så opptatt at jeg ikke våger å si noe.
Det jeg har lært er at det jeg har fokus på vokser.  Det handler om motivasjon. For meg er det lettere å bruke tid på noe som er lystbetont enn noe som er problem fokusert.

Når jeg lager meg kjøkkenhage så setter jeg meg ikke ned for å finne ut hva som kan gå galt. Jeg lager ikke en plan for hva jeg skal gjøre når plantene har tørke ut og visnet. Jeg lager meg heller ikke en plan for å rette opp igjen når jeg har gitt de for lite gjødsel, stell og oppmerksomhet.
Jeg leser nøye på pakken, hvordan det skal såes for å få ett best mulig resultat. Jord, næring, plass – ja, hvordan disse frøene skal TRIVES. Jeg passer på at uønskede element ikke kommer til. Jeg gir de oppmerksomhet, vanner og gjødsler.
Passer på at de får det de trenger.
Jeg sier ikke: Nå må dere slå tilbake mot disse sneglene!
Når de henger med hode på grunn av for lite vann, så sier jeg ikke: du må vente litt, jeg skal bare…. Eller: … jeg skal se hva jeg kan gjøre…
Nei, jeg henter selvsagt vannkanna og vanner de.
Det trenges action! 
Så må jeg selvsagt passe på å se etter kjøkkenhagen. Er jo kjempespent på hvordan det går, så det er ikke noe problem å svinge bortom ett par ganger for dag.
Det er jo lystbetont.
Jeg har valgt å lage kjøkkenhage fordi jeg liker det!

Hadde jeg hatt problemer så ville jeg lagt inn støtet der: TID TIL Å SE/ GI OPPMERKSOMHET og RESSURSER TIL ACTION!

I den virkelige verden ville jeg også tatt bort alt fokuset på karakterer, heller sett på evnen til å fordype seg.  Alle kan klare det i ett fag – men trenger ikke å gjøre det i alle. Samme det om en revisor er god i forming. Bare vedkommende har interesse for tall og kolonner. Karakterer er jo en individuell rettesnor på om man er på riktig vei i ett fag, og handler ikke om å måle seg i forhold til andre.
Så sier du kanskje – ja, men gode karakterer trengst for å komme seg videre. Da svarer jeg – ja, systemet er ikke perfekt enda. Men det må bli det pritty snart. For vi vil jo ha studenter og arbeidstakere som er LEVENDE interessert i det de holder på med og ikke noen som er gode fordi de skal tilpasse seg ett system. Ja, ja – så var det sagt.

Selvsagt ett tema sett gjennom mine øye.
Jeg ønsker alle som starter på skole at de vil TRIVES, bli SETT og får lov til å SKINNE!
Godt skoleår.